Perspectives on Anarchist Theory

* * *

Vol. 2 - No. 1
Spring, 1998


IAS Home

Perspectives Home

Subscribe

 

 

 

 

Janet Biehl

Radikale byer og sosial revolusjon
Janet Biehl intervjuet av Chuck Morse

Tilrettelagt av Sveinung Legard og Eirik Eiglad.

Venstreradikal teori er i dag preget av abstrakthet og av mangel på  programmatiske krav. Dette er tegn på en alvorlig krise inen venstreradikalismen. Svært ofte har venstreradikalere gitt opp sin tro på at et samarbeidsorientert og fritt samfunn konkret kan gjennomføres. Det synes som om mange radikalere, i en tid som er preget av forandring og demobilisasjon, har overgitt retten og evnen til å forandre samfunnet til bedriftsledere og statsoverhoder. Janet Biehls nye bok The Politics of Social Ecology: Libertarian Municipalism er et forsøk på å endre denne tendensen. Den legger fram en detaljert og historisk rotfestet antistatlig og antikapitalistisk politikk for dagens samfunn. Dette intervjuet har tidligere vært på trykk i IAS' Perspectives on Anarchist Theory.


Boken din er i all hovedsak programmatisk. Du plasserer den frihetlige kommunalismen i en historisk sammenheng og kommer med konkrete forslag til aktivisme. Hvilke politiske omstendigheter gjorde det spesielt nødvendig å skrive denne boken nå?

Som den politiske dimensjonen av sosial-økologien - en sett av ideer som har blitt utviklet av Murray Bookchin siden 1950-årene - er kommunalismen en frihetlig politikk for sosial revolusjon. Den utgjør både en teori og en praksis for å bygge en revolusjonær bevegelse som har et samfunn basert på frihet, likhet og rettferdighet som sitt endelige mål. Formålet med denne boka er å gi en enkel framstilling av disse ideene, som Bookchin selv har utbrodert mer i detalj andre steder.

Kort fortalt, for lesere som ikke vet det, forfekter den frihetlige kommunalismen opprettelsen av politisk selvstyre på kommunalt plan, det vil si i landsbyer, tettsteder, småbyer og bydeler. Dette politiske livet vil forankres i direkte demokratiske institusjoner, som vil ta form av folkeforsamlinger. Der hvor slike institusjoner allerede eksisterer kan vi utvide deres demokratiske potensiale og deres strukturelle makt, der hvor de tidligere eksisterte kan de gjenopplives, og der hvor de aldri har eksistert kan de bli skapt. I disse institusjonene kan vanlige folk, i egenskap av å være medborgere, selv ta seg av sine lokalsamfunns anliggender - i stedet for å henvende seg til statlige eliter - og de kan fatte politiske avgjørelser gjennom direkte demokratiske prosesser.

For å ta tak i problemer som strekker seg utover kommunegrensene, vil de demokratiserte kommunene i en gitt region forme en konføderasjon, ved å sende delegater til et konføderalt råd. Denne konføderasjonen vil ikke være en stat, siden den vil være fullstendig kontrollert av folkeforsamlingene. Delegatene som de lokale forsamlingene sender vil kun ha makt til å fremme avgjørelser som er tatt av deres respektive folkeforsamlinger. Disse delegatene ville hatt bundne mandater og det ville vært enkelt trekke dem tilbake.

Når den frihetlig kommunalistiske bevegelsen vokser og stadig flere kommuner blir demokratisert på denne måten, vil konføderasjonen forhåpentligvis bli mektig nok til å utgjøre en todelt makt som til syvende og sist vil gå i opposisjon til nasjonalstaten. Dette må resultere i en konfrontasjon, dersom medborgerne skal lykkes i å realisere dette nye systemet som ga dem full kontroll over sine egne liv, ved å "uthule" nasjonalstatens makt. På samme tid vil kommunen ta kontrollen over økonomien fra det private næringslivet - den vil ekspropriere ekspropriatorene. Et rasjonelt og økologisk samfunn kan da skapes, der den strukturelle makten vil forbli i direkte demokratiske forsamlinger som er befolket av et aktivt og vitalt medborgerskap.

I denne boken presenterer jeg konkrete skritt for dannelsen av en bevegelse som kan skape et slikt direkte demokrati. Her legger jeg vekt på den sentrale rollen til en gruppe dedikerte individer som, gjennom studiegrupper og deltakelse i lokalvalg, bygger en bevegelse ved å spre disse ideene i sine lokalsamfunn.

Denne boken har det lenge vært behov for, og jeg synes bare det er synd at vi ikke hadde den da vi jobbet i Left Green Network.(1) Nøyaktig hvor stort behovet er indikeres av det faktum at bare innen et par uker etter utgivelsen så hadde kamerater i andre deler av verden gjort sitt for å oversette den til fem forskjellige språk, og det pågår diskusjoner om utgivelser i en rekke andre land.

Du plasserer den frihetlige kommunalismen i den anarkistiske tradisjon, og omfavner anarkismens antistatlige og antikapitalistiske målsetninger. Likevel skiller din vektlegging av konflikten mellom kommunen og staten (i motsetning til konflikten mellom arbeid og kapital) seg fra flere dominerende tendenser i den anarkistiske tradisjonen. Hvorfor er dette skillet viktig?

La meg først gjøre det klart at Bookchin ikke setter den frihetlige kommunalismen i et motsetningsforhold til konflikten mellom arbeid og kapital. Hans intensjon er snarere å utvide klassekampen ved å knytte den til konflikten melom kommune og stat, og introdusere saker som angår mennesker på tvers av tradisjonelle klasseskillene - spesielt hierarkisk dominasjon og økologiske ødeleggelser - inn i klassekampen, og dessuten gi klassekampen en direkte demokratisk basis, grunnfestet i et selvstyrt medborgerskap og en politisk kultur. Den frihetlige kommunalismen er et forsøk på å gjøre klassekonflikten til et lokalsamfunnsanliggende såvel som et industrielt anliggende. Dette er faktisk ikke så uvanlig: historisk sett har revolusjonær klassekamp egentlig vært fundamentert i kommuner. Oppstandene i Paris i 1848 og 1870-1871 ble kjempet rundt barrikader som var lokalisert i bydeler. Både i Røde Petrograd i 1917 og i Barcelona i 1936-37 var sterke sivile nabolagskulturer avgjørende arenaer for disse revolusjonene.

Innenfor den anarkistiske tradisjonen går konflikten mellom kommune og stat helt tilbake til Proudhons bok om føderalisme av 1863, som krevde en føderasjon av autonome kommuner. Bakunin absorberte dette kravet og gjorde det til en sentral del av programmene han skrev på slutten av 1860-tallet. Samtidig ble kommunalistiske ideer utbredt blant motstandere av Napoleon III's sentraliserte regjering i Frankrike. Så da Preussen beseiret Frankrike og den franske regjeringen kollapset i 1871, var kommunalistiske ideer allerede tilstede for å påvirke Pariskommunen da den brøt fram fra ruinene av Det andre imperium. Etter at kommunen bare hadde eksistert i noen få uker møtte den et forferdelig endelikt, men likevel var mange radikalere - ikke bare antistatlige men også Marx for en stund - inspirert av kommunens dristige eksempel, og anså en føderasjon av autonome kommuner som den politiske modellen for et fritt og selvstyrt samfunn. I slutten av 1870-årene gikk denne ideen inn i programmene til Jura-Føderasjonen, som anså de kommunale føderasjonene som en integrert del av samfunnet etter revolusjonen.

Den frihetlige kommunalismen baserer seg på den historiske kommunalismen, både i anarkistiske og marxistiske teorier, såvel som den konkrete tradisjonen i revolusjonær historie som strekker seg helt tilbake til Den franske revolusjonen av 1789. På samme tid videreutvikler den historisk kommunalisme. Dersom tidlig kommunalisme mente at kommunens funksjon som rent administrativ, ved at den skulle tilby "offentlige tjenester", og ga den faktiske bestemmelsesretten til arbeiderforbund (som skulle ha føderasjoner som eksisterte parallelt med føderasjonen av kommuner), forestiller den frihetlige kommunalismen seg kommunen som et direkte demokrati med kontroll over økonomien. Og mens anarkistiske kommunalister trodde at mennesker ville danne kommuner spontant etter at staten kollapset på andre måter, foreslår den frihetlige kommunalismen en revolusjonær overgangsperiode, der føderasjonen av kommuner vil utgjøre en todelt makt til nasjonalstaten.

Mitt poeng er at den kommunalistiske tradisjonen, som den frihetlige kommunalismen har videreutviklet, på ingen måte er fremmed for anarkismen - den var faktisk til stede helt fra begynnelsen.

En måte anarkister som har skilt seg ut fra andre i den sosialistiske tradisjonen er ved å vektlegge nødvendigheten av motkulturer såvel som motinstitusjoner for å fremme en allmenn revolusjonær strategi. Hva er forholdet, etter din mening, mellom disse bestrebelsene og kampen for de direkte demokratiske politiske institusjonene du har beskrevet i boken din?

Det har vært svært skadelig for anarkismen og venstresiden generelt sett at så mye oppmerksomhet de senere årene har blitt viet til kulturelle forandringer på bekostning av institusjonelle forandringer, til det punktet at det idag fullstendig overskygger politikk. Jeg prøver ikke å si at kulturelt arbeid er uten politisk mening, men at det ikke kan stå på egne ben - det må være del av en større politisk bevegelse. Kunst, kultur og selvutfoldelse er i seg selv ingen trussel til den etablerte samfunnsorden, fordi de så lett kan absorberes og markedsføres. Faktisk kan den fremmedgjøringen og det avviket som et radikalt kunstverk utrykker gjøre at det er mer salgbart, som noe hipt og "farlig".

Uten en politisk bevegelse som tar til motmæle mot at alt gjøres om til salgsvarer - og følgelig kapitalismen - såvel som hierarkisk dominasjon, blir kunst atfor lett en ny salgsvare. 1960-årenes motkultur har som kjent degradert til nostalgiske handelsvarer og "New Age" spiritualisme, der alle deres markedsføringsmuligheter og hippe reklamering har absorbert mye av de holdningene de representerte (se den nylig utkomne antologien Commodify Your Dissent). For eksempel blir Beatles-sangen "Revolution" brukt til å selge joggesko, og den lokale sykkelbutikken min selger "Anarchy" solbriller. Innen anarkismen har vektleggingen av kultur, selvutfoldelse og livsstil - på bekostning av en revolusjonær politikk (i betydninga av lokalsamfunnsselvstyre) - blitt så intens at sosial-økologer har sett seg nødt til å ta avstand fra dette, for på den måten å bevare et sosialistisk grunnprinsipp i anarkismen, som er å forandre samfunnet både når det gjelder dets sosiale og politiske institusjoner såvel som dets holdninger.

Du mener at må vi må demokratisere og utvide den politiske arenaen dersom vi skal skape et fritt samfunn. Hvilken rolle spiller kampen mot de hierarkiene som ofte er tilknyttet den private sfæren - som for eksempel patriarki og hvit overlegenhet - i denne bestrebelsen?

Under en politisk og sosial revolusjon vil menneskers personligheter uten tvil forandre seg, spesielt når de opplever solidariteten i felles kamp, kjemper for et felles ideal snarere enn egne særinteresser og sosialt sett myndiggjør seg selv. Under slike hendelser kan vi forvente at sexisme og rasisme reduseres. Men i den grad de fortsetter å eksistere, enten i holdninger eller i sosiale forbindelser, må samfunnsmedlemmene - politisk sett i sine demokratiske medborgerforsamlinger - ta avgjørelser som håndterer disse problemene på en måte de anser som passende.

Faren for at et lokalsamfunn kan sette i verk politiske avgjørelser som er rasistiske eller sexistiske eksisterer, men det ville være irrasjonelt for et samfunn som har som målsetning å realisere potensialene til alle sine medlemmer å undertrykke enkeltes potensialer. Den frihetlig kommunalismen er som nevnt den politiske dimensjonen av sosial-økologien, der et av dens sentrale fundamenter er en forkasting, og krav om tilintetgjøring, av alle former for sosialt hierarki og klassevelde.

I boken nevner du stadig potensiale. Du referer til "kommunens politiske potensiale", vårt "unike menneskelige potensiale" for et rasjonelt samfunn, og så videre. Kan du fortelle mer om dette begrepet om potensiale?

Dette spørsmålet berører den filosofiske dimensjonen av sosial-økologien, som kalles dialektisk naturalisme. Dette er et emne som er for komplekst til å forklare utførlig her, og jeg vil henvise interesserte lesere til den reviderte utgaven av Bookchins Philosophy of Social Ecology. Jeg skal kun kort nevne at fordi den er en utviklingsorientert filosofi (i motsetning til analytisk filosofi), så fokuserer dialektisk naturalisme på utfoldende prosesser i både naturens evolusjon og samfunnets historie, og den fokuserer spesielt på de prosessene som peker i retning av høyere former for frihet, selvbevissthet og refleksivitet, uansett hvor skakke, forvrengte og periodevis avbrutt de enn er.

Som en utviklingsorientert filosofi, bruker dialektisk naturalisme et vokabular som reflekter selve utviklingsprosessen: potensiale, utfoldelse, vekst, aktualisering, fullbyrdelse. Mens analytisk filosofi forutsetter stillstand så forutsetter dialektisk filosofi bevegelse, og dette er ikke blott og bar kinetikk, men målrettethet.

Ved å fokusere på en situasjons potensiale, oppmuntrer en dialektisk rasjonalitet oss til å utforske hva slags fremtid som logisk sett kan utgå fra den situasjonen. Følgelig har kommunen slik den eksisterer idag et potensiale til å bli demokratisert og en del av et rasjonelt samfunn, og oppnåelsen av et frihetlig kommunalistisk samfunn ville markere fullbyrdelsen eller aktualiseringen av dette potensialet.

Du oppfordrer mennesker til å avskaffe kapitalismen og staten, og til å skape et fritt samfunn som er informert av fornuft, solidaritet, og et etisk medborgerskap. Likevel virker det som om din analyse av kapitalismens kolonisering av det sosiale liv, dens angrep på lokalsamfunn, og oppløsningen av den politiske arenaen beskriver ødeleggelsen av nettopp de kildene der vi finner kapasiteten til å bygge et sosialt alternativ. Hvor kan vi, under disse forholdene, hente styrken og innsikten til å skape et fritt samfunn?

Dagens samfunn, som er orientert rundt umiddelbar tilfredsstillelse, gir oss stadig budskapet at vårt mål i livet er å maksimere vår personlige lykke, innenfor kapitalismens rammeverk. Samfunnet gir oss lite eller ingen kulturell støtte til å underordne våre umiddelbare personlige behov en streben etter større målsetninger. Den skrumper inn fantasien vår slik at vi blir oppslukt i saker som angår personlig overlevelse og forbruk av varer og tjenester, istedet for å visjonere et bedre samfunn. Den berøver oss systematisk fra det man i tidligere århundrer ville kalt vår bedre natur.

Denne samfunnsordenen utbytter oss og gjør oss til salgsvarer, den fordunkler vårt historiske minne og dermed gjør den oss dummere. Den ønsker at vi skal glemme at mennesker opp gjennom århundrene deltok i kamper for samfunnsforandringer som ikke fant sted i deres egen levealder. Det var ikke bare det at de ikke trengte umiddelbare suksess, de forventet det heller ikke og var villige til å risikere eksil og straff, vel vitende om at det tjente dannelsen av et bedre samfunn.

Vi må derfor anerkjenne at den umiddelbare tilfredstillelsen av begjær er en del av det systemet vi kjemper imot. Vi må holde fast ved vårt historiske minne og motarbeide sosialt hukommelsestap. Vi må være villige til, på et visst nivå, å putte saken for å skape et bedre samfunn før det å putte en espressomaskin på kjøkkenbenken.

Hvis vi ikke finner styrken til å holde fast ved idealene våre, vil livene våre også være meningsløse og vi trivialiseres. Vi vil, som William James engang sa det, "falle tilbake til intethetens slumring som vi så flyktig hadde reist oss fra".

Vi er nødt til å lete etter andre folk som ønsker å holde fast ved menneskelig verdighet, og som forstår at det verste problemet samfunnet vårt står ovenfor ikke er El Nino eller inkompetente barnepiker, men selve den etablerte samfunnsorden. Vi bekjemper denne samfunnsordenen fordi en forringelse av vår menneskelighet og våre beste aspirasjoner ikke kan tolereres.

Marx mente at kommunismen essenielt sett ville utgå fra modningen av kapitalismens indre motsetninger. Anser du dannelsen av et frihetlig kommunalistisk samfunn som et resultat av viljestyrke eller som kulminasjonen av en større historisk prosess?

Begge deler. Jeg har ingen tvil om at samfunnet vårt går mot en krise - det eneste spørsmålet er om dens overhengende årsak vil være sosial eller økologisk. Som Marx påpekte i Kapitalen, må kapitalistiske foretak enten maksimere sin egen profitt og dermed vokse, eller bukke under for rivalene og forsvinne - ekspander eller dø. Bookchin har lagt til at dette imperativet setter kapitalismen på kollisjonskurs med naturens verden. Samtidig som global oppvarming kommer til å gjøre enorm skade i det neste århundret, vokser stadig kløften mellom fattig og rik. For å øke sin profitt på global basis, gjør kapitalismen hele kategorier av mennesker unyttige - enkelte beregninger tilsier at dette utgjør anslagsvis tre femtedeler av verdens befolkning.

Jeg tror at vi også må ta et nytt blikk på Marx' tese om "utarming". Han mente at kapitalismens logikk ville redusere lønninger til laveste mulige nivå, og han trodde dermed at mennesker ville bli og dermed drevet til opprør mot borgerskapet som utbyttet dem. Denne forutsigelsen ble ikke oppfylt, delvis på grunn av opprettelsen av velferdsstater som dempet kapitalismens nedslagskraft noe. Samfunnsfreden er blitt avhengig av et vell av sosiale velferdsordninger som i dag skrelles bort, og dermed kan forutsigelsen om at utarming vil føre til sosial revolusjon fremdeles vise seg å være korrekt.

Uansett hva som er årsak til krisen så vil ikke dens utvikling nødvendigvis ende i et frihetlig og økologisk samfunn. Utfallet kan bli diktatur eller kaos. En viss grad av bevissthet om det frigjørende alternativet være til stede i forkant av en krise, dersom denne krisen skal resultere i frigjøring.

Det er her frivillighet kommer inn. Før-revolusjonære perioder er som oftest ganske korte. Etter all sannsynlighet har vi veldig dårlig tid til å gjøre det nitidige og molekylære utdanningsarbeidet som en bevegelse for frigjøring er avhengig av. Dette er den typen arbeid vi burde gjøre i dag, og da spesielt byggingen av en frihetlig kommunalistiske bevegelse, vise mennesker hvordan de kan ta politikken og økonomien i sine egne hender, og vise dem hvordan de kan bygge et samfunn som vil tillate dem å gjenopprette sin menneskelighet. Dette krever uendelig mye tålmodighet, men det må gjøres. Hvis det ikke blir gjort så vil krisen som kommer føre til tyranni.

Det er vanskelig å finne en radikal teoretiker i disse dager som ikke har forskanset seg i universitet. Du er et unntak og har med vilje forblitt utenfor det akademiske miljøet. Hvorfor det?

For et par kvelder tilbake kom jeg over et avsnitt hos Bakunin, hvor han snakker om "historien til alle akademikere". "I det øyeblikk han blir en akademiker", skrev Bakunin, "...henfaller det største vitenskapelige geniet uunngåelig til treghet. Han mister sin spontanitet, sin revolusjonære stødighet og den problemfylte og ville energien som karakteriserer et geni, som alltid er der for å tilintetgjøre vaklende gamle ord og legge grunnlaget for de nye. Det han mister av originalitet vinner han uten tvil i høflighet, og i nyttig og praktisk visdom. Han blir ganske enkelt korrumpert."(2) Jeg mener at dette avsnittet er for strengt. Det finnes mange akademikere fra hele det politiske spekteret som forsøker å delta i den offentlige debatten, og skriver bøker, stykker og artikler for et folkelig publikum. Og de studiene som radikale historikere foretar av revolusjonære bevegelser og av sosial-anarkistiske ideer er uvurderlige for de som forsøker å bygge på disse tradisjonene.

Men det er vanskelig for professorer å skrive verker som henvender seg direkte til revolusjonære bevegelser, verker som tar sikte på å utdanne og inspirere revolusjonære aktivister og intellektuelle. På et universitet, må mesteparten av det arbeidet en gjør underbygge ens egen karriere, spesielt for å søke stipendiater. Å skrive et verk som tar sikte på å bygge en bevegelse kan sette karrieren i fare. Derfor har akademikere en tendens til å henvende seg til hverandre mer enn til allmennheten, og definitivt mye mer enn til et revolusjonært publikum. Her i Nord-Amerika har masseflukten av venstreradikalere fra det offentlige liv og inn i universitetene forurenset den radikale politiske kulturen.

Fortell meg om ditt framtidige arbeid. Planlegger du nye prosjekter eller skal du granske nye emner?

Jeg er glad for å kunne fortelle at The Murray Bookchin Reader, som jeg har redigert, nå er tilgjengelig. For øyeblikket hjelper jeg Bookchin å sette sammen nye intervjuer og artikler, i en samling som kalles Anarchism, Marxism, and the Future of the Left og skal utgis til neste år.

Noen av leserne er kanskje interessert i å vite at en internasjonal konferanse om frihetlig kommunalisme skal avholdes i Portugal i august 1998. Formålet vil være å diskutere og fremme frihetlige kommunalistiske ideer, slik de er definert i denne boken og i Bookchins verker. De som er interessert i å fremme den frihetlige kommunalismen oppfordres til å kontakte konferansens organisatorer.

__________________
1.   Janet Biehl og Chuck Morse koordinerte Left Green Network's klareringskomité fra 1990 til 1991
2.   Sam Dolgoff (red.), Bakunin on Anarchy (New York, Alfred Knopf, 1972), s. 228.